Håp & ønsker for Julen

.. . . .Det nærmer seg, det går sakte men sikkert mot dagene som vi ønsker skal være fylt med glede og forventninger, med ro og tid til ettertanke, sammen med familien og våre nære. Nå begynner ting å bli ferdig til jul, selv om det er litt som skal forberedes dag for dag helt fram mot julekvelden, slik som seg hør og bør. Jeg tror jeg er ganske i rute. Men det er en slags uro oppi det hele…
Jeg har lurt på hva det er for slags uro jeg kjenner, det føles ikke som stress eller mas, det føles ikke som at jeg ikke vil rekke å lage jul her hjemme… Det er en følelse av å ikke ha helt kontakt med meg selv tror jeg, med forventningene og med gleden. Det er en slags grue seg for det vi nå går og venter på. Det føles tomt og tungt. Og midt opp i det kjenner jeg også en slags glede og takknemlighet. Mange blandede følelser…
Det å se Ylva gå og vente, med masse forventninger, det er med på å gi håp om at det skal bli en så god jul som mulig. Hun gleder seg, men hun synes at det er litt urettferdig at det ikke kommer noen andre barn på julaften…
Og det føles så galt, så galt at Ive ikke lenger er her sammen med oss!

Jeg har valgt å møte det som er vanskelig og tungt. Men julen som er fylt opp med så mange forventninger og forsterkede følelser, det føles spesielt tungt nå. Det er nok det jeg er så urolig for; hvordan blir det egentlig? Selv om vi har tenkt å møte julen og det den i år vil bringe med seg. Det viktigste er at Ylva får det så godt det går an, nå når hun også skal møte den første julen uten lillesøster.

De fire siste julene har for oss vært annerledes og til dels vanskelige og uforutsigbare; Ive var helt fra sin første jul som nyfødt, svært alvorlig syk pga RS-virus som hun knapt overlevde det første døgnet på sykehuset. Vi rakk akkurat hjem til jul, men det var med usikkerhet og utmattelse vi møtte den dette året.
Den neste julen tilbrakte vi på sykehuset. Ives funksjonshemminger var tydelig kommet for en dag og komplikasjonene rundt svært vanskelige anfall hadde holdt på det siste godt og vel halve året. Noen dager før jul hadde vi startet med et nytt medikament som mest sannsynlig var det som utløste Status epilepticus (vedvarende epileptisk anfall) og hun ble satt på intravenøse medisiner og vi fartet mellom Riksen og vårt lokale sykehus. Ikke noe annet sted var tryggere og bedre enn sykehuset denne julen!
De to siste julene klarte vi å holde oss hjemme, og det var en spesielt god jul vi hadde for to år tilbake. Ive hadde det ganske godt og fredelig denne julen. Selv om hun krevde like mye pleie, medisiner, pustehjelp og kontinuerlig tilsyn, med suging av slim og oppkast, klarte vi å samle familien her hjemme til julemiddag, besøk av nissen og gaver. På vår måte, slik det måtte være med et svært pleietrengende barn. Hennes siste jul skjønte vi at kunne bli nettopp det, den siste. Den ble fylt med mange bekymringer og usikkerhet.

Det er det vi i år skal møte; at hun ikke lenger er her – på sin måte med både de varmeste smil og de største besværligheter - og følelsen av håpet som er borte for oss rundt henne. Men vi har mye takknemlighet, over å ha kjent henne og å ha fått være der for henne... Jeg forstår at Ive måtte få gi slipp, da hun døde fra oss, men selvfølgelig kan jeg ikke la være å kjenne at dette føles så inderlig tungt og trist – at hun ikke lenger skal få ta del i livet og det beste ved det, og at hun ikke lenger er her sammen med oss. Men hun vil for alltid være med oss, i tankene og hjertene. Vi skal ta med oss minnene om hennes liv videre - i julen, i det nye året som kommer og videre i livene våre framover.
..Mine tanker går i denne tiden spesielt til dere som kjemper for eget eller andre sine liv. Og til dem som måtte gi slipp på livet, og til dere som mangler noen hos dere denne julen…

Med et varmt ønske om en

Fredfull & God Jul

fra meg♥
.

..Bildene er fra julen 2008

.....