Finne det gode i livet

.

Det har vært stille på bloggen min om dagen…

Tiden fram til nå, etter at jeg usikkert tok skrittet ut i det nye året, har vært dager fylt med en del tunge stunder. Og det er ikke særlig oppløftende å bare skrive om det som befinner seg i det landskapet som føles mørkt og grått – verken for meg eller for deg som leser.

Vil jo gjerne vise flere sider ved tilværelsen min gjennom denne bloggen, selv om den handler om ei lita jente som måtte forlate livet. Her skal det være plass til både gleder og sorger. Det er jo det livet handler om! Det er bare så mye enklere å snakke om det som er bra og om det som gir livet de gode stundene.

Nå om dagen, blant følelsen av stadig opp- og nedturer gjennom de siste månedene, kjenner jeg mye på det som er tungt.

Men det må sies at jeg alltid er bevisst det som gjør livet mitt så rikt og godt, nemlig familien min, vennene mine, hjelpen og støtten fra viktige mennesker rundt oss.

.

Jeg håper at jeg for alltid vil ta med meg det jeg har lært om å ta en dag av gangen – og kjenne etter og verdsette den, før jeg bare går og venter på en ny dag. Er mulighetene og ressursene der, skal ikke livet bare handle om å overleve. Det skal fylles med det beste man kan makte! Og samtidig ikke ta noe for gitt. Men det forutsetter at man har en viss kontroll. Men likefullt skal det være rom for å kunne ønske seg en dag tilbakelagt, når det er som tøffest. Det er jo erfaring og læring i det også.

Og jeg vet innerst inne, at det vil ordne seg, det vil bli lysere en dag!

Å vite at det trengs en gedigen innsats for å få disse brikkene på plass, nå når livet kjennes temmelig kaotisk, kan jeg skrive under på at denne oppgaven er tung som bly å ta fatt på…

Men med alt det jeg har, og som jeg er svært, svært takknemlig for, tror jeg på det gode og jeg håper å få noe bra og viktig ut av det som nå for tiden føles som et stort virvar i livet mitt.

.

Det er et dikt (som sikkert mange kjenner veldig godt) som har vært av stor betydning for meg mens Ive levde. Det handler om å havne ut på den mest kronglete sti i livet, i ulendt terreng, men der det langs ”kronglestien” fins så mange sjeldne og vakre blomster, godt gjemt bak busker og kratt, bare man leter litt.

Jeg syns det er et så godt bilde på alt det uventede og vonde som oppsto da vi fikk vite at Ive hadde en svært alvorlig diagnose, og vi skulle finne ut av alt kaoset for å kunne skape et så godt liv som mulig, i den tiden Ive fikk utdelt til å leve her på jorden.

.

Det var dystre utsikter for hennes liv, men vi valgte å leve så godt som mulig fram mot slutten - på vår måte, på den måten det lot seg gjøre mens vi befant oss i konstant uforutsigbarhet, alle kriser knyttet til Ives sykdom og all uvisshet rundt det.

Jeg leste diktet i begravelsen hennes, selv om slutten på diktet ender godt - det gjorde det ikke for Ive og oss… Men likevel syns jeg det så fint beskriver tilværelsen mens hun levde her med oss. Livet var utvilsomt ekstremt strevsomt for både henne og oss rundt – men like utvilsomt var det en uforglemmelig reise med ei jente som har satt de dypeste spor.

.

Kanskje dette diktet kan få en ny betydning for veien videre nå etterpå, livet som aldri vil bli slik jeg en gang hadde sett det for meg – livet som fortsatt går på en kronglet vei, men på en annen måte enn da Ive levde.

Jeg vil nok finne noen vakre blomster på denne stien også.

Når jeg tenker etter har jeg da allerede sett flere ♥

.

...Stien te verdens ende.
.

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.
.

.Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.
.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.
.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

.

Margaret Skjelbred

.

Bildet er av Ive og pappa Ingo på hytta sommeren 2006.
Midt i denne sommeridyllen, var tilværelsen allerede blitt temmelig utfordrende – Ive slet med mye anfall og vi var i gang med utprøving av en rekke medisiner. Det var den første og dessverre siste sommeren det var mulig for Ive å være med til dette herlige stedet, for hun ble etter hvert for syk til å kunne reise av gårde, pga det omfattende hjelpebehovet hun ble avhengig av og hun var det neste året mesteparten av tiden innlagt på sykehuset.
.