Vennskap♥

Det er rart hvordan livet kan endre seg fra dag til dag, eller fra en uke til en annen. I dagene og månedene etter at Ive døde har ikke livet kun dreid seg om sorg og savn, selv om det har vært mange av temaene i mine innlegg. Det har vært lett å trekke frem de tyngre ting i livet, siden denne bloggen er tilegnet Ive, og fordi livet har dreid seg om henne, om sykdom, om liv og død. Det er klart det er en lang prosess. Og den prosessen har til tider nesten har tatt pusten fra meg. Men jeg ser jo at tiden har gjort noe for meg, at den gir meg mange ulike faser å skulle gjennom, og at disse fasene er viktig for å komme videre, med alt det jeg har med i bagasjen. Når jeg tror jeg er et skritt lengre, tar sorgen og fortvilelsen tak i meg og drar meg ned igjen. Men så kommer jeg meg opp igjen og kan kjenne at livet er godt å leve. Det er en prosess med opp- og nedturer, sorgen og gleden bytter på å ta plass, og de kan gå hånd i hånd.
.
For meg er mine gode, trygge venner en viktig kilde til gleden og styrken i livet! Jeg føler meg så heldig som har venner å dele sorger og gleder med. Tiden mens Ive levde, med all usikkerhet og uforutsigbarhet, har nok vært en stor utfordring for vennene rundt oss. De har selv følt redselen for hva som skulle skje med henne, og følgene av det for meg og mine. De har vært der og gitt oss støtte, vist medlidenhet, tørket tårer, grått med, og delt sine egne sorger med oss. Og når det gjelder å være der for dem, der har jeg nok følt at jeg de siste årene ikke har strukket til. Av naturlige grunner. Men jeg har forsøkt så godt jeg har kunnet. Og jeg tenker min tid som en bedre støttespiller får sin tid og plass. Det viktigste er å være der for hverandre, så godt man kan. I tykt og tynt.
.
Jeg har venner som selv har opplevd store og dype sorger i livet. Det er ingen selvfølge å møte noen som opplever å stå i den samme sorgen ved tapet av det dyrebareste i livet, men det har jeg gjort. Og det er ufattelig vondt å være vitne til venner som står i den dypeste sorg, men det er samtidig så godt og berikende å kunne dele erfaringer med hverandre – når det først ble sånn. Jeg setter stor pris på å få dele livserfaring med noen som forstår, som vet hva det vil si å være der en selv strever for å klare å leve videre. Og jeg er så inderlig takknemlig for venner som ikke har vært redde for å være der, selv om de ikke har erfart det samme, men som har involvert seg med det største engasjement og kjærlighet. Det er venner i geografisk kort eller lengre avstander, med daglig kontakt eller sporadisk kontakt. Jeg skulle selvfølgelig gjerne sett venner som befinner seg lengre unna mye oftere! Men bare å vite at de er der, at vi er der for hverandre, det er jeg utrolig takknemlig for!
.
Det er ingen strak vei gjennom livet. Og det hadde heller ikke vært å ønske seg. Det er så berikende og jeg er takknemlig for å ta del i mine venners liv på godt og vondt, at vi kan være der for hverandre, i alle livets faser. Det å se en venn i fortvilelse eller dyp sorg, det har gjort meg ydmyk i forhold til deres historier og det har gjort meg klar over at min følelse av utilstrekkelighet når jeg har prøvd å være der, likevel har vært en hjelp. Og at vennskap bygges på gjensidig gode ønsker for hverandre. Og det å få ta del i venners glede og lykke, det gjør meg så uendelig glad og det gir meg nok en bekreftelse når jeg velger å tro på det gode i livet...
.

Gode venner er engler som løfter oss opp igjen når våre vinger har glemt hvordan det er å fly♥

Nils Bredesen
.