Dagene som kom og gikk

Det har vært et år fylt med mange sterke merkedager. Gjennom det første året er det kjent at alle disse dagene er tunge å gå i møte. Slik har det også vært. Men ikke bare tungt. Det har også vært fint på mange måter. Det har vært godt å ta fram sorgen og savnet, også sammen med andre, og kjenne at den vi savner er like sterkt med oss – i hjertene… Jeg har hatt en slags forventningsfølelse fra omverdenen om at når ett år er gått, har sorgen fått sunket litt ned og at det som har sunket ned, har blitt fordøyd.
-
Men sorgen tar den tiden den tar. Den kommer med stadig påfyll. Et kort lite år er ikke nok til å fordøye ferdig og sorgen er ikke blitt så mye mildere.
Det burde jeg egentlig ha visst. Og jeg visste det nok innerst inne, men det er rart hvordan forventningene også utenfra kan få plass, å føle på at det er på tide å komme seg videre. Og ”forventningene utenfra” er nok mest mine egne følelser av å se ut av et lite hull i boblen min og observere hvordan omgivelsene møter hverdagene og hvordan ulike livssituasjoner og opplevelser gir forskjellige perspektiv på tid og rom, og på det å leve helt i nået eller det å heller se frem til neste viktige og store mål.
Men en viss forandring har det blitt; de vondeste sårene sprekker ikke opp fullt så ofte og såret blør ikke fullt så lenge av gangen. Men når såret slåes opp igjen, kan det enda gjøre like vondt som for et år tilbake. Men andre ting i livet tar litt og litt mer plass som gjør at det blir litt og litt lettere å leve…
-
Foruten min kjæreste lille Ive, er det enda en viktig person i livet som jeg savner så inderlig.
Min kjære pappa.
Dette tapet har utviklet seg til å bli et sterkt minne, der savnet fremdeles er stort. Det viser bare at menneskene rundt oss som må forlate livet, for alltid vil være godt gjemt i hjertene hos oss som lever videre.
Tomrommet etter dem vil etter en lang prosess i altoppslukende sorg, fylles med sterke minner.
Jeg går fremdeles med en tilstedværende sorg etter min pappa, men det er ikke en fiende jeg prøver å løpe fra. Sorgen er blitt en slags følgesvenn.
-
I dag er det syv år siden min kjære pappa døde brått og uventet bare 53 år gammel.
Gryende tidlig om morgenen denne dagen for syv år siden ringte en sykepleier fra sykehuset i Vestfold og meddelte det fryktelige som hadde hendt. –”Din pappa døde i natt”. Ingen forvarsel, ingen avskjed, bare en stille telefon fra en jeg ikke kjente. Ingo, Ylva og jeg bodde i Regensburg sør i Tyskland på den tiden. Aldri har jeg følt meg så ensom og langt borte hjemmefra. Og aldri har jeg kunnet ane hvor ensom og forlatt min mamma må ha følt seg.
Vi bodde på den tiden ikke så langt unna min kjære søster og vår svoger, og sammen fløy vi hjem til Norge, der vi fikk være sammen en tid og gå dagene mot begravelsen i møte.
-
Det var et sjokk vi skulle kjenne lenge på. Det var vanvittig tungt, det var lenge helt uvirkelig. Vi fikk aldri forberedt oss. Pappa, som ble akutt syk mens han forventingsfullt holdt på med vårpussen av båten, som om kort tid skulle sjøsettes og som gjorde livet hans fullkomment, ved siden av familien og ikke minst hans karriere som musiker.
Bare et knapt døgn hadde han igjen å leve fra han kjente smertene på formiddagen Langfredag, til han døde natt til Påskeaften. Bare sånn. Et knapt døgn.
Kvelden før smertene kom den skjebnesvangre formiddagen, hadde min mamma og pappa hatt gode venner på besøk, og jeg har ofte blitt fortalt at pappa den kvelden uttrykte sin takknemlighet for godt vennskap, og de hadde utbrakt en skål for det.
En skål for livet!
Så fort kan livet snu – så fort kan livet gå tapt…
-
-
Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet…
-
-