Ive Wilhelmine♥ 27.11.2005 – 4.4.2009

-

I morgen er det ett år siden du døde og måtte forlate livet ditt, den 4. april 2009.

Siden det var natt til lørdag du døde, er denne lørdagen ett år etter, en helt spesiell og minnerik dag. Jeg har gått time for time og husket på, og tenkt på, hvordan de siste dagene forløp for ett år siden.

De siste ukene på sykehuset viste oss veien, hvor veien din skulle gå videre. Og den siste ettermiddagen og de påfølgende timene, fredag for ett år siden, visste vi det gikk mot slutten. Og ingenting var mer tydelig enn dét denne dagen - som med timene ble til kveld og natt.

Vi innså at tiden snart var inne for at du måtte få gi slipp på livet…

-
Det var en helt uvirkelig verden vi befant oss i, de siste timene, og enda mer uvirkelig de siste minuttene, da vi kunne se Ive forsvinne bort fra kroppen sin, en sterk men likevel syk kropp som kjempet det hardeste den kunne. Om hun kjempet for livet eller for å kunne få slippe taket…
Hun hadde de siste tre ukene slitt mer og mer med pusten. Det var så vidt hun klarte å trekke luften ned i lungene, pustesenteret ble svakere og svakere og lungene ble mer og mer væskefylte. De siste timene jobbet hun så intenst, den urørlige lille kroppen ble gloende varm, feberen steg, og det ble mer og mer åpenbart at det ikke var lenge igjen til hun måtte gi slipp.
Klokken 02.35 den 4. april 2009 tok Ive sitt siste åndedrag før hun ble liggende så fredelig og stille. Helt stille…
Det er det sterkeste og vondeste øyeblikk i livet mitt, da hun strevde slik og tilsutt endelig fikk fred.
-
Utpå dagen ble hun fraktet fra sykehuset og hjem i sykebilen. Det var helt absurd, hun ble fraktet den gale veien. Men det var likevel så fint, det å ha henne hjemme noen dager, hun fikk ligge i sengen sin i stua, med blomster og levende lys rundt seg. Og hun fikk ha alle tingene sine rundt seg. Hun fikk ha oss hos seg. Og vi fikk være sammen med henne. Selv om hun på en måte ikke var der i kroppen sin… Hun hadde jo forlatt den. Ive hadde fått fred. Men det var viktig å ta avskjed med hele henne, få tid og ro og følge hele prosessen.
Søndag, dagen etter vi kom hjem og dagen etter hun døde, kom alle de som hadde mulighet hjem til oss, for å kunne ta et farvel og få noen siste øyeblikk sammen med den lille Skatten, som så mange var knyttet til.
Det var bunnløs sorg, det var gråt, det var stillhet. Vakkert. Ubegripelig vondt.
-

I morgen vil vi, sammen med venner og familie, samles til en minnestund for deg Ive, for å være sammen og minnes deg, vår store, lille Gullskatt, du som har satt de dypeste spor…

Du skal vite du er med meg hele tiden, hver time, hver dag, du rommer like mye av hjertet mitt som du gjorde mens du levde – og den plassen vil for alltid være din.

-

--

-Ive Wilhelmine

-

- for alltid i hjertet -

---