Gullskatten♥

Vår og sommer siden sist

2010-11-23T13:02:00.005+01:00

.
Nå er vi godt ut i november, og det har vært både vår og sommer siden sist jeg har skrevet noe her inne...
Denne måneden er Ives måned, hun skulle fylt 5 år om bare få dager. Tiden nå er både sår og tung, men også fylt med gode minner og takknemlighet over å ha fått bære fram vår lille etterlengtede tulle den gangen for snart fem år tilbake.
.
Selv om tiden nå også bærer preg av det smertelig tapet, har dagene også fått et mer hverdagslig preg enn for et år tilbake; tiden nå rommer mer enn bare sorg. Det er et bevis på at tiden hjelper, i tillegg til å jobbe hardt for å komme seg gjennom den verste smerten. Det er virkelig et stort og vanskelig stykke arbeid. Og samtidig handler det om å ta med seg sorgen videre, akseptere at den nok aldri vil forsvinne. Sorgen endrer seg, men det er fånyttes å tro at den blir borte. Det er på mange måter noe fint i det, tenker jeg, at sorgen aldri blir borte; ”Den som er elsket, blir aldri borte”, det er en kjensgjerning.
.
Sorg er en del av livet. For noen rommer livet mer sorg enn hva man kan forestille seg går an. Det har våre kjære venner smertelig måtte erfare. Min kjære venninne, som jeg deler så mye med, hun har født fire barn, der tre av dem er begravd på kirkegården. Det er tap og sorg som vanskelig kan beskrives. Deres eldste datter Sanne, fikk en fatal diagnose og døde 5,5 år gammel i 2007. Det var en lang og tung kamp, som vil prege dem resten av livet. Og nå i mai, tvillingguttene Jesper & August, som døde etter prematur fødsel. Normalt skulle de blitt født på sensommeren, og nå være 3 måneder gamle småbrødre til deres i praksis eneste datter.
.
Det tar nesten motet i fra meg å skulle være en støtte og hjelp når så vanskelige ting skjer. Jeg møtte meg selv i døra, det gikk opp for meg hvor tøft det er å skulle være venn, når mennesker som står en nær opplever så traumatiske ting i livet og se de bære på en så tung sorg det er å miste sine barn. Etter alt jeg og min familie selv har stått og står i, skjønte jeg hvor vanskelig det er å være venn og støtte når noe så vondt rammer ens nære.
Det er utrolig hva vi mennesker klarer å stå i; Hun som har mistet sine tre barn, sier hun visste hun skulle takle sorgen over å måtte ta avskjed med tvillingene også, ”for det har Sanne lært meg at jeg klarer…”. Sterke ord og tanker fra en mor i den tyngste sorg.
Jeg kjenner meg igjen i det; Man klarer av det verste. Men det koster enormt med krefter. Og jeg for min del har forstått at jeg må hjelpes på vei for å komme videre i livet. Og jeg tenker det ligger mye styrke i det å ta i mot hjelp. Og jeg tror på at vi mennesker er avhengig av hverandre og er til for å hjelpe hverandre.
.
En enorm glede, og en stor kontrast til det jeg har skrevet om over, er våre godeste venner og min kjære venninne, Gunhild, som fødte en vakker liten gutt i august. Det gir livet mening, som på den annen side også er sårt med tanke på tvillingene som ikke fikk leve opp, og som normalt skulle blitt født på omtrent samme tid. En så fantastisk ting i livet for noen, markerte kanskje på en måte tapet og sorgen for andre enda mer...
Det er liksom ingen måte å skulle la være å nevne disse kontrastene på, synes jeg. Men gleden over lille Lars som kom til verden, settes ikke opp mot andres tap og sorg. Tross alt.
Søskenflokken som fra før av var på tre, ble komplett da Lars kom til verden. Fire friske barn, slik vi ønsker det skal være! Våre venner og firebarnsforeldre viser oss at det går an, det er mulig å få bare friske barn! Selv om jeg vet at de ikke tar det for gitt, det gjør de absolutt ikke. Det har de måtte være vitne til med oss som venner og som faddere til Ive. De har selv møtt sorgen. Og som følge av det, opplever de frykten for at noe kan gå galt med deres egne. Og om Gunhild ikke er en person med stor takknemlighet fra før, viser hun ikke mindre takknemligheten i livet nå.
Takk for at du viser oss hvor godt livet kan være, lille Lars!
.
De siste månedene har altså vært preget av store kontraster. Sorger og gleder om hverandre.
Min kjære Mormor døde i september, nær 94 år gammel. Hun hadde levd et langt liv, og tiden var inne for å gi slipp. Det er trist og vemodig, men samtidig føles det naturlig, da livet hadde gitt henne så mange år, og hun helt til slutt ble svakere og sykere. Det er i grunn igjen en påminnelse om at det går an; det går an å leve et langt og for det meste godt liv!
Takk for mange fine år, Mormor!
.
Alle disse hendelsene, sammen med resten av hverdagen, setter sitt preg på livet. Livet leves videre, og livet uten Ive leves videre med mange nye kontraster. Sorgen etter henne er stor, og å leve med den, gjør meg til den jeg er. Sammen med alt det andre som skjer i livet...
Vi fikk møte sykehuset på nytt denne høsten. Men på en ganske annen måte enn før.
Ylva brakk armen sin og ble lagt inn på barneavdelingen, der vi har tilbrakt måneder fra og til gjennom godt og vel tre år, da Ive levde her med oss. Å komme tilbake til sykehuset, med Ylva denne gang, ble først et tøft møte med gamle kjente på avdelingen. Men det jo gikk veldig fint, tross alt. Og det å reise hjem etter operasjonen med ei frisk jente (og et armbrudd blir nesten en banal ting i forhold til alt vi har vært gjennom), var med dyp takknemlighet, for at det går an å komme på sykehus - og at det går an å komme frisk der fra!
.
Om ikke lenge skulle Ive fylt 5 år. På denne tiden for fem år siden gikk jeg høygravid og ventet på nok et mirakel i livet. Godt var det, at jeg ikke visste hvilke utfordringer den lille skatten skulle få, og hva det altfor korte livet hennes måtte romme. Og at vi skulle stå uten henne resten av livet, etter at hun døde fra oss den 4.april i fjor.
Den 27. november skal vi igjen, som sist år, markere Ives bursdag - uten henne.
.
Jeg savner deg herfra til evigheten, Gullskatten min♥
.

. Én engel på jorden, én i evigheten

Lykken høstes der hvor smerten gror…

2010-04-25T22:39:00.011+02:00

Sangen om gleden

Du som ber om dager uten sorg,

du som sanker lyst og glede

for å holde smerten nede,

du som jager etter vind

Du som tror du vokser uten tap,

du som aldri tar en sjanse,

Men må holde dødens skanse,

mens din livslyst tørker inn;

Alt som kan gi glede

har ein spire te et savn…

La solen seile over himmelen,

på slep er alltid natta med.

Om glede snart må vike plass for sorg,

er begge frukt av samme store tre.

Du som vil ha nærhet uten sår,

du som stenger alle dører

når en rusten kant berører

dine lengslers ømme hud;

Lykken kan du bare høste der

kor smerten gror…

-La solen seile over himmelen,

snart følger mørket på fra øst.

Om glede da må vike plass for sorg,

er begge frukt av samme store høst.

Du som trur at himmelen blir te

I dit eige skjøre hjerte,

uten gråt og fødselssmerte,

må ha glømt ka glede e.

- Erik Hillestad -

Dagene som kom og gikk

2010-04-19T15:04:00.005+02:00

Det har vært et år fylt med mange sterke merkedager. Gjennom det første året er det kjent at alle disse dagene er tunge å gå i møte. Slik har det også vært. Men ikke bare tungt. Det har også vært fint på mange måter. Det har vært godt å ta fram sorgen og savnet, også sammen med andre, og kjenne at den vi savner er like sterkt med oss – i hjertene… Jeg har hatt en slags forventningsfølelse fra omverdenen om at når ett år er gått, har sorgen fått sunket litt ned og at det som har sunket ned, har blitt fordøyd.
-
Men sorgen tar den tiden den tar. Den kommer med stadig påfyll. Et kort lite år er ikke nok til å fordøye ferdig og sorgen er ikke blitt så mye mildere.
Det burde jeg egentlig ha visst. Og jeg visste det nok innerst inne, men det er rart hvordan forventningene også utenfra kan få plass, å føle på at det er på tide å komme seg videre. Og ”forventningene utenfra” er nok mest mine egne følelser av å se ut av et lite hull i boblen min og observere hvordan omgivelsene møter hverdagene og hvordan ulike livssituasjoner og opplevelser gir forskjellige perspektiv på tid og rom, og på det å leve helt i nået eller det å heller se frem til neste viktige og store mål.
Men en viss forandring har det blitt; de vondeste sårene sprekker ikke opp fullt så ofte og såret blør ikke fullt så lenge av gangen. Men når såret slåes opp igjen, kan det enda gjøre like vondt som for et år tilbake. Men andre ting i livet tar litt og litt mer plass som gjør at det blir litt og litt lettere å leve…
-
Foruten min kjæreste lille Ive, er det enda en viktig person i livet som jeg savner så inderlig.
Min kjære pappa.
Dette tapet har utviklet seg til å bli et sterkt minne, der savnet fremdeles er stort. Det viser bare at menneskene rundt oss som må forlate livet, for alltid vil være godt gjemt i hjertene hos oss som lever videre.
Tomrommet etter dem vil etter en lang prosess i altoppslukende sorg, fylles med sterke minner.
Jeg går fremdeles med en tilstedværende sorg etter min pappa, men det er ikke en fiende jeg prøver å løpe fra. Sorgen er blitt en slags følgesvenn.
-
I dag er det syv år siden min kjære pappa døde brått og uventet bare 53 år gammel.
Gryende tidlig om morgenen denne dagen for syv år siden ringte en sykepleier fra sykehuset i Vestfold og meddelte det fryktelige som hadde hendt. –”Din pappa døde i natt”. Ingen forvarsel, ingen avskjed, bare en stille telefon fra en jeg ikke kjente. Ingo, Ylva og jeg bodde i Regensburg sør i Tyskland på den tiden. Aldri har jeg følt meg så ensom og langt borte hjemmefra. Og aldri har jeg kunnet ane hvor ensom og forlatt min mamma må ha følt seg.
Vi bodde på den tiden ikke så langt unna min kjære søster og vår svoger, og sammen fløy vi hjem til Norge, der vi fikk være sammen en tid og gå dagene mot begravelsen i møte.
-
Det var et sjokk vi skulle kjenne lenge på. Det var vanvittig tungt, det var lenge helt uvirkelig. Vi fikk aldri forberedt oss. Pappa, som ble akutt syk mens han forventingsfullt holdt på med vårpussen av båten, som om kort tid skulle sjøsettes og som gjorde livet hans fullkomment, ved siden av familien og ikke minst hans karriere som musiker.
Bare et knapt døgn hadde han igjen å leve fra han kjente smertene på formiddagen Langfredag, til han døde natt til Påskeaften. Bare sånn. Et knapt døgn.
Kvelden før smertene kom den skjebnesvangre formiddagen, hadde min mamma og pappa hatt gode venner på besøk, og jeg har ofte blitt fortalt at pappa den kvelden uttrykte sin takknemlighet for godt vennskap, og de hadde utbrakt en skål for det.
En skål for livet!
Så fort kan livet snu – så fort kan livet gå tapt…
-
-
Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet…
-
-

Ive Wilhelmine♥ 27.11.2005 – 4.4.2009

2010-04-03T23:41:00.016+02:00

I morgen er det ett år siden du døde og måtte forlate livet ditt, den 4. april 2009.

Siden det var natt til lørdag du døde, er denne lørdagen ett år etter, en helt spesiell og minnerik dag. Jeg har gått time for time og husket på, og tenkt på, hvordan de siste dagene forløp for ett år siden.

De siste ukene på sykehuset viste oss veien, hvor veien din skulle gå videre. Og den siste ettermiddagen og de påfølgende timene, fredag for ett år siden, visste vi det gikk mot slutten. Og ingenting var mer tydelig enn dét denne dagen - som med timene ble til kveld og natt.

Vi innså at tiden snart var inne for at du måtte få gi slipp på livet…

-
Det var en helt uvirkelig verden vi befant oss i, de siste timene, og enda mer uvirkelig de siste minuttene, da vi kunne se Ive forsvinne bort fra kroppen sin, en sterk men likevel syk kropp som kjempet det hardeste den kunne. Om hun kjempet for livet eller for å kunne få slippe taket…
Hun hadde de siste tre ukene slitt mer og mer med pusten. Det var så vidt hun klarte å trekke luften ned i lungene, pustesenteret ble svakere og svakere og lungene ble mer og mer væskefylte. De siste timene jobbet hun så intenst, den urørlige lille kroppen ble gloende varm, feberen steg, og det ble mer og mer åpenbart at det ikke var lenge igjen til hun måtte gi slipp.
Klokken 02.35 den 4. april 2009 tok Ive sitt siste åndedrag før hun ble liggende så fredelig og stille. Helt stille…
Det er det sterkeste og vondeste øyeblikk i livet mitt, da hun strevde slik og tilsutt endelig fikk fred.
-
Utpå dagen ble hun fraktet fra sykehuset og hjem i sykebilen. Det var helt absurd, hun ble fraktet den gale veien. Men det var likevel så fint, det å ha henne hjemme noen dager, hun fikk ligge i sengen sin i stua, med blomster og levende lys rundt seg. Og hun fikk ha alle tingene sine rundt seg. Hun fikk ha oss hos seg. Og vi fikk være sammen med henne. Selv om hun på en måte ikke var der i kroppen sin… Hun hadde jo forlatt den. Ive hadde fått fred. Men det var viktig å ta avskjed med hele henne, få tid og ro og følge hele prosessen.
Søndag, dagen etter vi kom hjem og dagen etter hun døde, kom alle de som hadde mulighet hjem til oss, for å kunne ta et farvel og få noen siste øyeblikk sammen med den lille Skatten, som så mange var knyttet til.
Det var bunnløs sorg, det var gråt, det var stillhet. Vakkert. Ubegripelig vondt.
-

I morgen vil vi, sammen med venner og familie, samles til en minnestund for deg Ive, for å være sammen og minnes deg, vår store, lille Gullskatt, du som har satt de dypeste spor…

Du skal vite du er med meg hele tiden, hver time, hver dag, du rommer like mye av hjertet mitt som du gjorde mens du levde – og den plassen vil for alltid være din.

-Ive Wilhelmine

- for alltid i hjertet -

---

...noen kommer inn i livet...

2010-03-28T12:38:00.003+02:00

IKKE HVEMSOMHELST

Og noen kommer inn i livet vårt

og tar litt ekstra tak

Viser oss steder vi aldri har vært

steder vi før ville unngått

Og er du redd for

berg-og-dalbaner

må du bare spenne deg godt fast

Og noen kommer inn i livet vårt

som en helt spesiell berikelse

Viser oss styrke på nye måter

lærer oss kunsten om håp og tro

Og motet vil slynges litt hit og litt dit

men lina er seig og tøyelig

Og noen kommer inn i livet vårt

og gjør oss til større mennesker.

Av Gunhild ~ Ives gudmor

Kontraster i livet

2010-03-22T10:30:00.007+01:00

Februar 2008

..Det begynner å våres, det pipler og drypper fra snøen som stadig minker der ute. Det dukker opp minner fra et år tilbake, da Ive levde sine siste dager her hos oss. Våren er for meg så voldsom på mange måter. Det nye livet som er i ferd med å våkne til, alt lyset som gir energien tilbake. Alle minnene fra en vanvittig tung og sorgfull tid. Minnene fra et liv som tok slutt.

Minnene etter Ive er like sterkt med i hverdagen nå, som de har vært siden den dagen hun forlot oss. Dagene har vært fylt med de største opp- og nedturer siden hun døde den 4.april i fjor. Og jeg ser at sorgen og savnet ikke slutter her. Det vil være med meg videre så lenge jeg lever, og det er jeg glad for. Hun vil aldri forsvinne ut av livet mitt, hun forsvinner aldri fra hjertene våre.

Minnene fra Ives siste levedager er fylt med så mye sorg og savn. Og uendelig mye takknemlighet – over å ha kjent et så stort, lite menneske!

Ive, du har lært meg mer om livet enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Ditt altfor korte liv var fylt med så altfor mye egentlig… Men om det føltes så altfor kort for oss rundt, så var det for deg likevel den tiden du fikk, det var hele ditt liv. Du orket tilslutt ikke mer. Det må jeg akseptere.

Jeg prøver å akseptere det…

Våren fortsetter sin prosess der lyset fra den varmende solen skaper nytt liv, mens minnene om en tid i sorg, der vi tok avskjed med vår kjæreste Ive, skaper de største kontraster i livet…

Jeg savner deg så uendelig, Lille Skatt♥

En av Ives siste dager, april 2009

Vennskap♥

2010-03-08T19:05:00.007+01:00

Det er rart hvordan livet kan endre seg fra dag til dag, eller fra en uke til en annen. I dagene og månedene etter at Ive døde har ikke livet kun dreid seg om sorg og savn, selv om det har vært mange av temaene i mine innlegg. Det har vært lett å trekke frem de tyngre ting i livet, siden denne bloggen er tilegnet Ive, og fordi livet har dreid seg om henne, om sykdom, om liv og død. Det er klart det er en lang prosess. Og den prosessen har til tider nesten har tatt pusten fra meg. Men jeg ser jo at tiden har gjort noe for meg, at den gir meg mange ulike faser å skulle gjennom, og at disse fasene er viktig for å komme videre, med alt det jeg har med i bagasjen. Når jeg tror jeg er et skritt lengre, tar sorgen og fortvilelsen tak i meg og drar meg ned igjen. Men så kommer jeg meg opp igjen og kan kjenne at livet er godt å leve. Det er en prosess med opp- og nedturer, sorgen og gleden bytter på å ta plass, og de kan gå hånd i hånd.
.
For meg er mine gode, trygge venner en viktig kilde til gleden og styrken i livet! Jeg føler meg så heldig som har venner å dele sorger og gleder med. Tiden mens Ive levde, med all usikkerhet og uforutsigbarhet, har nok vært en stor utfordring for vennene rundt oss. De har selv følt redselen for hva som skulle skje med henne, og følgene av det for meg og mine. De har vært der og gitt oss støtte, vist medlidenhet, tørket tårer, grått med, og delt sine egne sorger med oss. Og når det gjelder å være der for dem, der har jeg nok følt at jeg de siste årene ikke har strukket til. Av naturlige grunner. Men jeg har forsøkt så godt jeg har kunnet. Og jeg tenker min tid som en bedre støttespiller får sin tid og plass. Det viktigste er å være der for hverandre, så godt man kan. I tykt og tynt.
.
Jeg har venner som selv har opplevd store og dype sorger i livet. Det er ingen selvfølge å møte noen som opplever å stå i den samme sorgen ved tapet av det dyrebareste i livet, men det har jeg gjort. Og det er ufattelig vondt å være vitne til venner som står i den dypeste sorg, men det er samtidig så godt og berikende å kunne dele erfaringer med hverandre – når det først ble sånn. Jeg setter stor pris på å få dele livserfaring med noen som forstår, som vet hva det vil si å være der en selv strever for å klare å leve videre. Og jeg er så inderlig takknemlig for venner som ikke har vært redde for å være der, selv om de ikke har erfart det samme, men som har involvert seg med det største engasjement og kjærlighet. Det er venner i geografisk kort eller lengre avstander, med daglig kontakt eller sporadisk kontakt. Jeg skulle selvfølgelig gjerne sett venner som befinner seg lengre unna mye oftere! Men bare å vite at de er der, at vi er der for hverandre, det er jeg utrolig takknemlig for!
.
Det er ingen strak vei gjennom livet. Og det hadde heller ikke vært å ønske seg. Det er så berikende og jeg er takknemlig for å ta del i mine venners liv på godt og vondt, at vi kan være der for hverandre, i alle livets faser. Det å se en venn i fortvilelse eller dyp sorg, det har gjort meg ydmyk i forhold til deres historier og det har gjort meg klar over at min følelse av utilstrekkelighet når jeg har prøvd å være der, likevel har vært en hjelp. Og at vennskap bygges på gjensidig gode ønsker for hverandre. Og det å få ta del i venners glede og lykke, det gjør meg så uendelig glad og det gir meg nok en bekreftelse når jeg velger å tro på det gode i livet...
.

Gode venner er engler som løfter oss opp igjen når våre vinger har glemt hvordan det er å fly♥

Nils Bredesen
.

Se tilbake, ta det med og gå videre…

2010-02-03T13:09:00.022+01:00

Jeg tenker på alt som har vært, som ikke kommer tilbake, jeg tenker på livet som går videre…
Det er mange tanker og følelser som har blitt satt i sving den siste uken. Den lille gutten som for en knapp uke siden måtte gi fra seg livet og gå videre, familien hans som står igjen uten sin tapre Hjerteskatt, det har preget dagene her hos meg også.
Jeg tenker tilbake på tiden mens Ive enda var her, de siste ukene på sykehuset, håpet som begynte å svinne. Eller håpet som flyttet seg fra troen om at hun ville overleve, til håpet om at den siste tiden måtte være god mot henne, gi henne fred og ingen smerter.
..
Ive var så heldig å ha så mange flotte mennesker rundt seg, det er så mange mennesker som var en stor del av hennes liv, som for alltid vil bety enormt mye for meg.
Da Ive var 1,5 år ble hun døpt i sykehuskapellet (jeg har skrevet noen ord om dette i ”Historien om Ive” også), der mange viktige mennesker møtte opp for henne. Blant dem var Gunhild og Mattis, våre kjære venner, som vi med stor glede fikk gi oppgaven å være gudmor og gudfar. Vi har stått sammen i så mye, og de har vært der for oss i mange av våre opp- og nedturer. Jeg føler nesten at jeg kommer til kort når det gjelder å gjøre noe tilbake for dem…
..
Min kjære venninne Gunhild, hun skriver så inderlig godt, hun funderer, reflekterer, skriver om viktige små og store ting og stiller viktige små og store spørsmål. Hun har skrevet og blogget i lang tid, før jeg fant ut at dette kunne bli en viktig ventil også for meg. Hun har skrevet mye om Ive underveis i sin ”blogg-karriere”. Her er så mange minner, så mye kjærlighet og uendelig mye håp! Jeg vil gjerne dele med dere et innlegg hun skrev noen dager før Ive døde.
Jeg har måttet lese disse ordene mange ganger og jeg har de siste dagene lent meg til alle disse minnene…
Det kan leses her: i slutten ligger en ny begynnelse....
.
.

♥ Gudmor Gunhild & Ive, august 2008..
.

Hipp hipp hurra!!

2010-01-27T10:42:00.038+01:00

Ylva, høsten 2009
.
.Tenk, i dag er det 8 år siden min store, lille

og for meg undervakre eldste jente ble født!
Det er 8 år siden Ylva kom til verden med et rungende høyt skrik!

Og da jeg la den lille nyfødte bylten på brystet mitt og hun virkelig stirret meg dypt i øynene, med stort åpent og våkent blikk, da var det gjort!

Det var det største å få oppleve i livet
- og gleden over det blir da heller ikke mindre med tiden!....
....

Ylva, sommeren 2004
..

..Det er så fantastisk å se de små vokse til og bli større og klokere for hver dag. Og det er så mange kontraster i en 7-8-åring sitt liv; Ei uskyldig 2.klassing, som leker med dukker og sitter fredelig og sirlig tegner alver og havfruer, eller leker apekatt høyt oppe i et tre – og plutselig, ved hjelp av blond parykk, tights, leopardoverdel og kule støvletter, omvandles 7-åringen (fra i dag av 8-åring) til Hannah Montana!
Det er en fryd å observere alt det som befinner seg i verdenen til ei stor, men likevel (og heldigvis fremdeles) liten jente!
.Heldigvis har hun av og til behov for å være mammas og pappas lille go`unge også, når hun i fredelige stunder sitter på fanget og har tid til mange, lange koser (som jeg håper varer en god stund til…).
Og andre ganger er hun den omtenksomme, ansvarsfulle jenta som gir mamma eller pappa gode råd på veien…
Ylva er ei jente som tidlig har erfart mange sider ved livet..
......
I natt våknet hun faktisk flere ganger, så veldig spent på dagen i dag! Det skal være fest med 17 (!) kostyme-kledde jenter her i ettermiddag, og det er ikke lett å vente på! Men å våkne midt på natten og lure på om alle liker alle kakene og maten som skal serveres, og om ikke hun burde sitte ved siden av henne… Det kjennes at natten ble avbrutt opptil flere ganger, for å si det sånn, hehe!
Men jeg blir jo så rørt over at 8-åringen min gleder seg så inderlig!
...
Jeg ønsker deg det aller, aller beste i livet og håper du får noen gode ønsker oppfylt på dagen din!
.

Ylva & lillesøster Ive i 2006

.
Gratulerer med dagen i dag, kjæreste Ylva ♥

...
Kos & klem fra din mamma
...
.

Ylva, desember 2009
.

Finne det gode i livet

2010-01-24T17:47:00.013+01:00

Det har vært stille på bloggen min om dagen…

Tiden fram til nå, etter at jeg usikkert tok skrittet ut i det nye året, har vært dager fylt med en del tunge stunder. Og det er ikke særlig oppløftende å bare skrive om det som befinner seg i det landskapet som føles mørkt og grått – verken for meg eller for deg som leser.

Vil jo gjerne vise flere sider ved tilværelsen min gjennom denne bloggen, selv om den handler om ei lita jente som måtte forlate livet. Her skal det være plass til både gleder og sorger. Det er jo det livet handler om! Det er bare så mye enklere å snakke om det som er bra og om det som gir livet de gode stundene.

Nå om dagen, blant følelsen av stadig opp- og nedturer gjennom de siste månedene, kjenner jeg mye på det som er tungt.

Men det må sies at jeg alltid er bevisst det som gjør livet mitt så rikt og godt, nemlig familien min, vennene mine, hjelpen og støtten fra viktige mennesker rundt oss.

Jeg håper at jeg for alltid vil ta med meg det jeg har lært om å ta en dag av gangen – og kjenne etter og verdsette den, før jeg bare går og venter på en ny dag. Er mulighetene og ressursene der, skal ikke livet bare handle om å overleve. Det skal fylles med det beste man kan makte! Og samtidig ikke ta noe for gitt. Men det forutsetter at man har en viss kontroll. Men likefullt skal det være rom for å kunne ønske seg en dag tilbakelagt, når det er som tøffest. Det er jo erfaring og læring i det også.

Og jeg vet innerst inne, at det vil ordne seg, det vil bli lysere en dag!

Å vite at det trengs en gedigen innsats for å få disse brikkene på plass, nå når livet kjennes temmelig kaotisk, kan jeg skrive under på at denne oppgaven er tung som bly å ta fatt på…

Men med alt det jeg har, og som jeg er svært, svært takknemlig for, tror jeg på det gode og jeg håper å få noe bra og viktig ut av det som nå for tiden føles som et stort virvar i livet mitt.

Det er et dikt (som sikkert mange kjenner veldig godt) som har vært av stor betydning for meg mens Ive levde. Det handler om å havne ut på den mest kronglete sti i livet, i ulendt terreng, men der det langs ”kronglestien” fins så mange sjeldne og vakre blomster, godt gjemt bak busker og kratt, bare man leter litt.

Jeg syns det er et så godt bilde på alt det uventede og vonde som oppsto da vi fikk vite at Ive hadde en svært alvorlig diagnose, og vi skulle finne ut av alt kaoset for å kunne skape et så godt liv som mulig, i den tiden Ive fikk utdelt til å leve her på jorden.

Det var dystre utsikter for hennes liv, men vi valgte å leve så godt som mulig fram mot slutten - på vår måte, på den måten det lot seg gjøre mens vi befant oss i konstant uforutsigbarhet, alle kriser knyttet til Ives sykdom og all uvisshet rundt det.

Jeg leste diktet i begravelsen hennes, selv om slutten på diktet ender godt - det gjorde det ikke for Ive og oss… Men likevel syns jeg det så fint beskriver tilværelsen mens hun levde her med oss. Livet var utvilsomt ekstremt strevsomt for både henne og oss rundt – men like utvilsomt var det en uforglemmelig reise med ei jente som har satt de dypeste spor.

Kanskje dette diktet kan få en ny betydning for veien videre nå etterpå, livet som aldri vil bli slik jeg en gang hadde sett det for meg – livet som fortsatt går på en kronglet vei, men på en annen måte enn da Ive levde.

Jeg vil nok finne noen vakre blomster på denne stien også.

Når jeg tenker etter har jeg da allerede sett flere ♥

...Stien te verdens ende.
.

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.
.

.Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.
.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.
.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

Margaret Skjelbred

Bildet er av Ive og pappa Ingo på hytta sommeren 2006.
Midt i denne sommeridyllen, var tilværelsen allerede blitt temmelig utfordrende – Ive slet med mye anfall og vi var i gang med utprøving av en rekke medisiner. Det var den første og dessverre siste sommeren det var mulig for Ive å være med til dette herlige stedet, for hun ble etter hvert for syk til å kunne reise av gårde, pga det omfattende hjelpebehovet hun ble avhengig av og hun var det neste året mesteparten av tiden innlagt på sykehuset.
.

Et ukjent og fremmed nytt år...

2010-01-05T21:28:00.032+01:00

.
Jeg vil aller først få ønske dere alle et .

Godt Nytt År!

Det ønsker jeg av hele mitt hjerte, at det skal bli et godt år!
Nå har vi passert 2009 og det nye året er for min del ukjent på de fleste plan - og det føles tomt og ganske skummelt…

Vi har gått med til dels intense skritt gjennom julen, denne tiden jeg lurte sånn på hvordan ville bli. Så har vi sammen, min familie og jeg, gått gjennom den med både latter og tårer. Det har vært fint, men også sårt og rart. Men aller mest har det vært gode dager, med familie, med skiturer, god mat (og et avbrekk med omgangssyke natt til nyttårsaften, som fremdeles kjennes litt på formen, puh…). Og nå sitter jeg her og skulle ønske alle hadde en uke til med ferie, uten fest og forventninger, med bare ro og lange skiturer - og mer tid til planlegging av det ukjente året som vi nå allerede har gått et par skritt ut i.

Det ble en sånn merkelig tomhet nå når julen plutselig var over, nyttårsrakettene har gitt sine siste fargesprakende hvin og familien i Tyskland har måttet vende tilbake til sitt. Det ble nesten som en forlatthetsfølelse. Selv om jeg vet at det er fint å kunne se tilbake på en god og hvit jul, med de nærmeste omkring. Men så ble følelsen likevel fylt med tomhet.
Jeg tror det ligger i det at jeg de siste ukene har vært opptatt med mange planer og forventninger, med forberedelser på en tid fylt med både gleder og sorg. Så plutselig er det hele over...
.

.
Og jeg har aldri før vært så redd for å gå inn i et nytt år som jeg er nå. Jeg har aldri følt at livet har vært så uvisst som de siste månedene. Selv om følelsen av uvisshet var sterkt tilstede mens Ive levde, og vi aldri visste hva resten av dagen eller den neste dagen kunne føre med seg. Men da tok vi bare den ene dagen av gangen. Nå er den tiden over, for nå må dagene etter hvert planlegges og legges opp helt på nytt, og det over et lengre løp. For nå er det klart for å gå inn i en mer normal hverdag. Men jeg føler meg ikke klar!
Men likevel er jeg på vei ut i det nye og ukjente landskap. Jeg må møte det som er uvisst og skummelt, for det blir ikke mindre "farlig" med tiden.
Sorgen over tapet er mer enn nok å skulle handskes med, men så måtte uvissheten om hvordan livet skulle gå videre, være med på å gjøre denne veien videre ytterligere vanskelig. Det er noe av det min tilværelse handler om disse dagene, og slik har det vært siden jeg mistet Ive.

År med sykdom, sykehus og pleie og det å ta kun en dag av gangen – det er slik tilværelsen vår har vært. Det er som å være inne i en boble, isolert fra resten av verden. Tid og rom fikk en helt annen betydning inne i den boblen. Og det har ikke vært lett å stikke fingeren ut av den nå og se etter hva som befinner seg utenfor, i den ”virkelige” verden. Det er ganske skummelt, ja…

Det handler nok også mye om at dette nye året markerer så sterkt at livet virkelig går videre. I 2009 var Ive fremdeles med oss, hun var her sammen med oss - helt til den 4.april. Det er som om jeg vil holde igjen tiden, ikke måtte gå lenger og lenger bort fra den. Det handler om savn og sorg, som ikke nødvendigvis blir mindre bare fordi vi har gått inn i et nytt år. Men nå er jeg, som alle andre, på vei inn i et nytt år, og jeg tar med meg det som har vært og jeg må prøve ta i mot det nye som kommer og gjøre noe konstruktivt ut av det. Og jeg må selv handle for å få noe jeg kan ta i mot, jeg må gjøre en innsats i forhold til det.
Og det er jeg i ferd med å starte på. Uten å føle meg klar for det. Men jeg blir som sagt ikke mer klar med tiden, jeg må jobbe med å smyge meg ut av den boblen som jeg fremdeles lever i.
For å være mer konkret: Jeg skal finne en ny vei, en ny yrkesvei. Jeg ønsker med tiden å gå inn i omsorgsyrket, der jeg kan bruke den kunnskapen jeg har fått gjennom Ive, det føler jeg er det som vil gi livet mitt mening. Årene som mamma og ”selvlært sykepleier”, under mange tøffe påkjenninger, er det å gå inn i omsorgsyrket ikke akkurat et tilfeldig valg og det er heller ikke noe jeg gjør med lett hjerte, for der vil jeg møte mange av de utfordringene jeg selv har stått oppi med Ive. Og det kan bli tøft. Men forhåpentlig aller mest givende…

Ønskene er der, og jeg lever på disse ønskedrømmene om dagen. Men har jeg kraft og guts til å møte disse utfordringene og drømmene nå?
Det vil forhåpentlig det nye året vise meg. Men da må jeg være åpen for å gi av meg selv og å ta imot nye muligheter.
Dette er blant mine utfordringer i det nye året.

Mange gode ønsker fra meg for det nye året - og spesielt ønsker jeg dere som står i uvissheten på noen måte, om det er i fryd eller frykt, at det nye året vil bringe med seg så mye godt det bare kan♥

.

.Bildene er fra julen 2009

.

Håp & ønsker for Julen

2009-12-20T17:24:00.031+01:00

.. . . .Det nærmer seg, det går sakte men sikkert mot dagene som vi ønsker skal være fylt med glede og forventninger, med ro og tid til ettertanke, sammen med familien og våre nære. Nå begynner ting å bli ferdig til jul, selv om det er litt som skal forberedes dag for dag helt fram mot julekvelden, slik som seg hør og bør. Jeg tror jeg er ganske i rute. Men det er en slags uro oppi det hele…
Jeg har lurt på hva det er for slags uro jeg kjenner, det føles ikke som stress eller mas, det føles ikke som at jeg ikke vil rekke å lage jul her hjemme… Det er en følelse av å ikke ha helt kontakt med meg selv tror jeg, med forventningene og med gleden. Det er en slags grue seg for det vi nå går og venter på. Det føles tomt og tungt. Og midt opp i det kjenner jeg også en slags glede og takknemlighet. Mange blandede følelser…
Det å se Ylva gå og vente, med masse forventninger, det er med på å gi håp om at det skal bli en så god jul som mulig. Hun gleder seg, men hun synes at det er litt urettferdig at det ikke kommer noen andre barn på julaften…
Og det føles så galt, så galt at Ive ikke lenger er her sammen med oss!

Jeg har valgt å møte det som er vanskelig og tungt. Men julen som er fylt opp med så mange forventninger og forsterkede følelser, det føles spesielt tungt nå. Det er nok det jeg er så urolig for; hvordan blir det egentlig? Selv om vi har tenkt å møte julen og det den i år vil bringe med seg. Det viktigste er at Ylva får det så godt det går an, nå når hun også skal møte den første julen uten lillesøster.

De fire siste julene har for oss vært annerledes og til dels vanskelige og uforutsigbare; Ive var helt fra sin første jul som nyfødt, svært alvorlig syk pga RS-virus som hun knapt overlevde det første døgnet på sykehuset. Vi rakk akkurat hjem til jul, men det var med usikkerhet og utmattelse vi møtte den dette året.
Den neste julen tilbrakte vi på sykehuset. Ives funksjonshemminger var tydelig kommet for en dag og komplikasjonene rundt svært vanskelige anfall hadde holdt på det siste godt og vel halve året. Noen dager før jul hadde vi startet med et nytt medikament som mest sannsynlig var det som utløste Status epilepticus (vedvarende epileptisk anfall) og hun ble satt på intravenøse medisiner og vi fartet mellom Riksen og vårt lokale sykehus. Ikke noe annet sted var tryggere og bedre enn sykehuset denne julen!
De to siste julene klarte vi å holde oss hjemme, og det var en spesielt god jul vi hadde for to år tilbake. Ive hadde det ganske godt og fredelig denne julen. Selv om hun krevde like mye pleie, medisiner, pustehjelp og kontinuerlig tilsyn, med suging av slim og oppkast, klarte vi å samle familien her hjemme til julemiddag, besøk av nissen og gaver. På vår måte, slik det måtte være med et svært pleietrengende barn. Hennes siste jul skjønte vi at kunne bli nettopp det, den siste. Den ble fylt med mange bekymringer og usikkerhet.

Det er det vi i år skal møte; at hun ikke lenger er her – på sin måte med både de varmeste smil og de største besværligheter - og følelsen av håpet som er borte for oss rundt henne. Men vi har mye takknemlighet, over å ha kjent henne og å ha fått være der for henne... Jeg forstår at Ive måtte få gi slipp, da hun døde fra oss, men selvfølgelig kan jeg ikke la være å kjenne at dette føles så inderlig tungt og trist – at hun ikke lenger skal få ta del i livet og det beste ved det, og at hun ikke lenger er her sammen med oss. Men hun vil for alltid være med oss, i tankene og hjertene. Vi skal ta med oss minnene om hennes liv videre - i julen, i det nye året som kommer og videre i livene våre framover.
..Mine tanker går i denne tiden spesielt til dere som kjemper for eget eller andre sine liv. Og til dem som måtte gi slipp på livet, og til dere som mangler noen hos dere denne julen…

Med et varmt ønske om en

Fredfull & God Jul

fra meg♥
.

..Bildene er fra julen 2008

.....

Gi blod!

2009-12-06T23:08:00.015+01:00

.
Den siste uka har jeg gjennom flere blogger lest og fått oppfordringen om å bli blodgiver.
Det er dessverre for få blodgivere i landet, antall blodgivere i Norge minker, mens forbruket øker!Det er mange grunner til å bli blodgiver; Det er livsnødvendig for mange pasientgrupper: Ulike kreftdiagnoser; blod og blodkomponenter inngår som en viktig del av behandlingen ved forskjellige former for kreft. Til leukemi-pasienter brukes spesielt konsentrat av blodplater. Blodplatekonsentrat må lages av nytappet blod.
Ellers ved blodsykdommer, ulykker (trafikkulykker krever mye blod. Blodbankene må derfor til enhver tid ha en stor blodbeholdning, og tilgang til mennesker som kalles inn på kort varsel), ved operasjoner og fødsler (Blodbankene har til enhver tid flere hundre poser blod i beredskap til kompliserte fødsler. Det kan være livsviktig med utskifting av blod på nyfødte). Blodbankene må alltid ha blod i beredskap - også for mange andre sykdommer, skader og andre akutt-tilstander…

Jeg har akkurat meldt meg som giver. Jeg innrømmer det, det tok sin tid… Selv om jeg har opplevd selv å flere ganger stå ved sykehussengen på intensiven med Ive, og hun ved et tilfelle trengte blodplater pga sepsis (blodforgiftning).
Så takk for oppfordringen og påminnelsen fra andre bloggere!

Det må ikke ta lenger tid enn å klikke deg inn på Giblod.no og lese om mer informasjon og melde din interesse.
Det er selvfølgelig ikke alle som kan gi blod – men er du en av dem som kan, oppfordrer jeg til å bli giver! Det kan være at du eller en av dine vil trenge blod en dag…

.

STORESØSTER♥

2009-12-04T13:16:00.027+01:00

.
Ylva har av og til spurt om hun egentlig fremdeles er storesøster…
Så klart hun er; én gang storesøster – alltid storesøster. Akkurat som Ive alltid vil være lillesøster. Det er viktig for Ylva å få bekreftelse på det.
Det forstår jeg så godt. Jeg har tenkt så mye på det selv, jeg har tenkt mye på hva jeg skal svare på spørsmål om hvor mange barn jeg har, hvis noen spør. Det er ikke alltid lett å finne et kort og greit svar på det, og jeg synes det er vanskelig å skulle utelate Ive for å gjøre det enklere for andre... Jeg forsøker å ikke la disse tankene gjøre hverdagen vanskelig, jeg prøver å gjøre det slik det føles mest riktig der og da. Ive er med oss uansett.
Lillesøster Ive vil alltid være godt bevart i storesøsters hjerte. I våre alles hjerter. Å vite at hun alltid vil være en del av oss, gjør døden lettere å takle på noen måter. Det gjør det på noen måter lettere å møte de neste dagene.
Nå er vi inne i den mørkeste tiden av året, og lys tennes og det er godt å se at det også lyser litt ekstra i mange barns øyne. Det skinner tilbake på en selv. Det er stort å følge med på Ylvas forventninger i denne tiden – det gir masse håp, takknemlighet og en enorm glede! Jeg ønsker for henne alt det gode i livet, og at denne tiden vil være fylt med den største gleden hun kan få! Hva Ylva måtte få av gaver og utfordringer i livet fremover, det gjenstår å se. Men hun vil alltid beholde gaven hun fikk ved å bli storesøster. Det kan ikke endres på! Lillesøster er for alltid gjemt i storesøsters hjerte...

.
Dagen i dag…
Dagen i dag er igjen merket med en spesiell dato for oss; det er åtte måneder siden Ive måtte forlate jorden. For hver uke som går, føler jeg mer og mer at hun ikke forlot oss forgjeves. For meg er det viktig å ikke bare tenke at alt det vonde som skjer bare er meningsløst. Det er i alle fall mitt håp for å kunne akseptere det som er skjedd, troen på det er like viktig for meg, som tro generelt kan gi mennesker styrke i livet...
.
.

Mange tanker…
Jeg sender mange tanker til Regine Stokke og hennes etterlatte i dag. Hun kjempet en hard og tøff kamp mot kreften og døde i går, 3. desember, 18 unge år.
Jeg vil takke for å ha fått følge bloggen hennes, der hun så sterkt og ærlig skildret dagene i de mange månedene hun kjempet mot sykdommen. Håper familien kan kjenne styrke i å vite at Regine betyr mye for tusenvis av mennesker – det er mange hjerter som føler med dem i sorgen.

Kjære & nære♥

2009-12-02T20:28:00.011+01:00

Det er noe helt spesielt med de som står en nærmest, men som likevel er så langt unna… Spesielt når livet har tatt den vanskeligste vei, det er da vi trenger hverandre mest! Slik er det med min søster og svoger, barnas tante og onkel – vi skulle så gjerne bodd så mye nærmere dem. Men vi har lært oss å ta vare på hverandre selv med mange, lange mil oss i mellom….
Vi gleder oss til dere kommer hjem til jul,
kjære dere♥
.
.
Bildet er av Ive og tante, julen 2005

PS!

Jeg vil bare si at det nå er mulig for dere som er registrerte bloggere å kunne legge igjen kommentarer på innleggene, som før. Da jeg ga beskjed om at jeg hadde endret på det her om dagen, viste det seg at jeg hadde tatt feil av funksjonene - jeg fikk tilfeldigvis med meg at noen hadde forsøkt å legge igjen kommentar uten hell. Nå er det i orden igjen!
Veldig hyggelig med kommentarer, dere som ønsker å dele en tanke eller fler ;)

Klem Una

♥Ive sin dag

2009-11-28T10:30:00.011+01:00

Jeg føler meg nesten litt tom og utladet i dag… Jeg har i mange måneder gått og grudd meg for bursdagen til Ive på mange måter, jeg har grudd for hvordan jeg skulle orke å gå gjennom den dagen. Alle minnene, alt en slik dag innebærer - det er en dag da jeg tenker på fødselen, den uendelige lykkefølelsen over å ha fått et perfekt lite menneske, den vakre lille jenta som hadde et helt liv foran seg, Ylva som endelig ble storesøster…

Denne dagen, dagen i går 27. november, ble etter 4 år en dag vi sto igjen uten vår lille Gullskatt. Vi markerte bursdagen hennes på graven, sammen med gode venner og med Ives team fra både barnehagen og boligen. Mange funklende lys og blomster viser oss at det var en helt spesiell dag, Ylva hadde laget gullkrone, de gode barna til kjære venner hadde laget hilsener i form av herlige tegninger. Sms-hilsener tikket inn og jeg hadde mange fine samtaler på telefonen utover dagen i går, alt dette sier oss at mange mennesker står igjen med takknemlighet over og et stort savn etter Ive.
Våre kjære venner og gudmor og gudfar til Ive ga Ylva og oss nydelige, betydningsfulle små gaver, -”det er jo tross alt bursdag”, som hun sa. Gudmor mente at dette er en helt spesiell dag for Ylva, og hun ble ønsket en fin ”storesøster-dag”. Jeg synes det var en så vakker ting å si!
Utpå dagen kunne vi etter hvert kjenne noen solstråler så vidt varme oss i nakken, jeg synes det kunne vitne om et slags nærvær av en lur liten englejente♥

4 år...

2009-11-27T07:16:00.011+01:00

For 4 år siden kom Ive til verden – en kald og klar søndag i 2005. Jeg var lykkelig - og likevel bekymret. Disse to følelsene skulle vise seg å bare bli sterkere med tiden… Min skjønne Gullskatt ga meg de sterkeste følelsene en mor kan få, på hele skalaen, både enorm kjærlighet og dyp sorg. Dette er tungt og sorgen legger seg utenpå i dag. Ofte er den gjemt litt lenger inne, men i dag får tårene fritt utløp...
.

27.november vil alltid være Ive sin dag.
Hun fikk 3,5 år her med oss. På mange måter føler jeg at det er mer enn fire år siden hun ble født, det var så mye som hendte, Ive måtte fylle sitt korte liv med så utrolig mange utfordringer! Skulle selvfølgelig ønske at hun fikk mange flere år, skulle ønske hun kunne få mange gode år å fylle…
Ives siste bursdag, hennes 3-årsdag, hun var så veldig sliten - hun sov seg gjennom bursdagssang og kake med lys, som storesøster fikk æren av å blåse ut. Ive hadde knapt rukket hjem fra sykehuset, etter en tøff runde med vanskelige anfall. Vi så nok alle at hun ikke hadde kommet seg så godt og at hun mest av alt trengte ro. Det føltes likevel så viktig å feire henne! Vi ante at det kunne bli hennes siste bursdag…
Det ble den siste gangen vi feiret at Ive fylte år. Men denne dagen vil alltid være Ive sin dag, vi vil alltid tenke på hvor mange år hun skulle ha blitt. Jeg ser for meg Ive bli 4 år, med krone og smil om munnen når vi synger bursdagssangen, med gaver i knitrende papir og kake med fire brennende lys...
Selv om hun ikke rakk å fylle et nytt år, rakk hun å sette de dypeste avtrykk etter seg.

♥ Ive, du er for alltid i mitt hjerte! I Pappas & Ylvas hjerter likeså.
Vi vil sammen markere dagen din, med sterke minner og et uendelig stort savn! ♥

Takk for å ha fått møte deg♥

2009-11-25T18:50:00.007+01:00

Det er en helt spesiell mamma jeg vil vise min takknemlighet for å ha fått møte. En mamma som mistet sin kjæreste 10-årige datter i en svært sjelden kreftdiagnose. Historien om denne jenta har gjort noe med hjertet mitt. Livet har vist meg nok en gang at det gjør vendinger som ingen rår over, som man må ta med seg og gå gjennom, med den kraften man har. Og den kraften man får.
Jeg har fått høre historien om ei livsglad og klok jente, frisk og glad, storesøster og førstefødte datter - som plutselig måtte forholde seg til at hun ikke hadde lenge igjen. Men hun ga alt hun hadde og mer til, for å få oppleve så mye hun bare kunne makte, før kreftene tok slutt. Foreldre og lillesøster måtte forholde seg til livet som tok en brutal vending, de ble utlevert døden og sorgen, fordi ingenting mer kunne gjøres.

Jeg har fått dele sorgen og savnet med hennes fantastiske mamma.
”Et lys fra en mamma til en annen mamma…” – denne vakre hilsenen fikk jeg av henne i dag, da vi igjen møttes. Og en utrolig rørende tanke kom forsiktig frem om at hennes datter, som fikk 10 unge år her på jorden og måtte ta fatt på reisen videre, nå passer på min lille Ive…
.
.

To lys...

2009-11-22T20:57:00.012+01:00

To lys står og skinner i en fantastisk flott gotisk domkirke et sted sør i Tyskland, i Ylva sin fødeby. En utrolig vakker gammel by, som både min mann og jeg savner enda, her er så mange gode minner...
Det er en kjær venninne derfra (som jeg ble nært knyttet til etter at vi møttes på sykehuset, der jeg fødte Ylva og hun sin eldste sønn), som en tidlig kveld for noen dager siden tente disse to lysene i den vakre byens domkirke. Da vi flyttet til Norge, ble det mindre og mindre kontakt oss imellom etter at Ive fylte året og tilværelsen vår ble veldig tøff. Nå, etter et par år uten kontakt, har vi snakket sammen igjen. Det er jeg så glad for!

Ett lys er tent for Ive. Hun fikk aldri besøkt denne byen, vi var der siste gang da jeg var noen uker på vei med henne i magen…
Det andre lyset er tent for Ylva. Med dette ønsker min venninne at Ylva får kraft og styrke og at hun tar med seg minnene om lillesøster videre i livet.
Dette rørte mitt mammahjerte dypest inne♥

Så vakkert tenkt og gjort - tusen takk!

(Da hun fortalte at hun tok et bilde av lysene hun tente for Ive og Ylva i domkirken, ba jeg om å få det tilsendt – og det er det som vises her)

Undrer meg...

2009-11-15T21:40:00.031+01:00

Jeg undrer meg hvordan sorgen etter hvert vil arte seg, i forhold til tapet av Ive…
Vil den bli helt rund som en glatt kule som glir rundt i hjertet, mild og nesten god, fylt med bare gode minner? Vil sorgen, tross tidens avslipning, rekke å bli myk som de glatteste svaberg, slik vannet har skuret dem blanke i evinnelige tider?
Jeg bare undrer…

Jeg har ingen planer om å løpe fra sorgen. Det gagner meg ikke. Jeg må gjennom den, leve med den og håper den kanskje blir et av mine verktøy for mitt videre liv. Jeg tar sorgen med meg som en del av skatten som er gjemt i mitt hjerte, sammen med minner og erfaringer, uansett hvilken form sorgen vil ta med tiden. Gjemt i hjertet, men ikke glemt, hele tiden tilstede og lett å ta helt ut og fram når det trengs.
Det handler om at jeg alltid vil ha Ive med meg, resten av mitt liv. Hun døde, men hun ble aldri borte…

Selv om jeg undrer meg over hva tiden gjør med sorgen, er jeg likevel opptatt av å ikke bare tenke fremover og legge planer for årene som kommer. Det er dette som er livet, tiden jeg befinner meg i her og nå.
Det er ikke til å komme fra at jeg av og til synes det er enormt tungt å skulle leve etter regelen som sier at du skal leve dagen i dag, som om det skulle være den siste – når det mange ganger føles som det alle tyngste; å leve videre nå. Selv om jeg vet at det ikke er noen garanti for hva morgendagen bringer, klarer jeg likevel ikke alltid å nyte dagen slik jeg kunne ønske.
Naturlig nok. Jeg er i dyp sorg.
Men det betyr ikke at jeg verdsetter livet mindre – tvert om! Men gnisten er ikke tilstede slik den var der før Ive måtte forlate oss. Jeg har sagt det før; det er en del av meg som døde hen med henne…

Jeg undrer meg om gnisten en dag vil komme igjen? Og hva gjør sorgen og savnet med meg med tiden?
Jeg undrer meg hva jeg rekker å utrette i livet – for meg selv og ikke minst for andre.
Jeg bare undrer…
.
.

I et landskap, nytt og uten minner,
står et epletre i blomst og skinner.
Epletreet dufter nyskapt sommer.
Her har tiden aldri vært.
Den kommer.

Inger Hagerup

TAKKNEMLIGHET...

2009-11-05T22:25:00.008+01:00

...for gleden du gav...

.
Gleden du gav,

gjorde små ting, som et bekreftende blikk, til en stund i

takknemlighet.

. .

Sorgen vi fikk

da alvoret over din skjebne kom for en dag,

ble gleden over små ting stor…

. .

.
Gleden du gav,

gjorde små ting, som et lurt lite smil, til et øyeblikks

lykke! ♥

Å minnes

2009-11-01T14:02:00.028+01:00

Det første jeg gjør hver morgen, er å tenne lys på Ives minneplass. Det er morgenens første ”rituale”.
Slik var det jo mens Ive levde også. Først stell, medisiner, pustehjelp… Minneplassen hennes befinner seg i stua, der sengen hennes tidligere sto - sengen og alt utstyret av pustemaskiner, andre hjelpemidler og medisiner.
Det sitter mye igjen av alt dette på denne plassen, Ives plass - mye glede, mye sorg og et uendelig stort savn.
Når jeg tenner lys her, kjennes Ive veldig nær. Det er som om det levende lyset, der den lille flammen lett beveger seg, får henne til å virke tilstede, jeg kan kjenne at hun lever videre - et sted…

I dag er det Allehelgensdag. Vi minnes de døde.
Det er godt å ha slike dager der vi sammen med hverandre, med alle som har mistet noen av sine kjære, kan kjenne på sorgen og savnet. Kjenne litt ekstra på det.

Vi har vært i kirken på Allehelgensmesse i formiddag, det er første gang vi har vært i kirken etter begravelsen. Det var på en måte godt å være der, og veldig sårt og vondt - se alle de tente lysene; ett for hver av dem som døde siden forrige Allehelgensdag, høre navnene deres som ble lest opp. Hjertet mitt banket fort helt til Ives navn ble lest, etter det kjente jeg meg rolig. Det ble for meg som en forlengelse av dagen vi var der i kirken på hennes begravelse. Det kom tilbake alt sammen, fra hun levde her med oss, til vi måtte ta avskjed – hele denne prosessen.
Etterpå gikk vi til graven, som vi gjør hver dag, for å tenne et ekstra lys.
Et lys til minne…

I dag har jeg også tent lys for min kjære pappa, og morfar til barna mine, som gikk bort i april for seks år siden, brått og altfor tidlig. I dag vil jeg kjenne ekstra på savnet og sorgen etter ham også.
Jeg vil minnes min kjære pappa og jeg vil minnes min kjæreste minste lille Gullskatt, for alt det store de var i livet.

Jeg tenker i dag på alle som har gått bort – og på alle som har mistet noen av sine kjære.

Bildet av Ive er tatt av G.P.
.
...

Historien om Ive - og hva den kan gi av mening...

2009-10-30T14:51:00.027+01:00

.
I all min iver etter å skrive Historien om Ive, har jeg fått med en god del allerede, men det er
så uendelig mange viktige hendelser og aspekter som ikke er tatt med fra starten.
I det siste har jeg tilføyd noen hendelser i historien, som bl.a. handler om det vanskelige spørsmålet om respirator eller ikke respirator (under overskriften ”Den progredierende tilstanden”).
Og jeg har ellers føyd til små og noen større tanker. Jeg vil nok fortsette å tilføye og redigere med tiden også… Dere som ønsker å lese Historien om Ive komplett, ut fra mine opplevelser og mine tanker, dere må altså tåle mine redigeringer underveis;)

Det som er sikkert, er at når dere leser Historien om Ive, er jeg så ærlig og åpen som mulig i det jeg prøver å sette ord på.

Det å sette ord på opplevelsene og alle de sammensatte følelsene, som Ive og hennes liv har gitt meg, og få plassert noe av dette, vil kanskje gjøre at jeg med tiden kan kjenne å mestre livet mitt på en bedre måte enn nå – for det er på mange måter så tungt å bære alt dette alene. Mange av opplevelsene har gitt meg en viss frykt for livet.
Å få skrevet og plassert erfaringene et sted, bort fra stive skuldre og hodepine, gjør at det kan føles lettere å bære.

Derfor har jeg laget en blogg til minne om Ive og plassert historien om henne her.

Og det igjen gjør at alle dere som kjente henne og som var en del av livet hennes, kan få ta del i historien på nytt og få minnes Ive, både hennes gode og hennes vanskelige dager...
Til dere som ikke kjente Ive, vil jeg gjerne få åpne opp en verden, der jeg viser fram ei lita jente, med massevis av tapperhet og mot, som kanskje kan tilføye et slags nytt rom i livet, som kan romme nye tanker om liv og død og etiske spørsmål rundt sykdom og behandling (som i stor grad er vanskelig og ofte umulig å gi et riktig svar på…).
Og ikke minst det å få øynene opp for at selv et liv med alvorlig diagnose, likevel kan være et godt og vakkert liv!
Og for dere som ikke kjente Ive, men som selv har opplevd å miste noen av deres kjære, håper jeg historien tilfører det å kunne dele erfaringer i livet; om glede, sorg, sykdom og død...

Jeg ser fram til å lette flere tanker og hendelser fra de stive skuldrene mine etter hvert også!

Legger til noen tanker om livserfaring…

Livet er farlig, det…

Jeg tenker at livet på mange måter er så farlig å leve – selv om fornuften min sier at jeg må være takknemlig for det livet jeg har fått og gripe øyeblikket! Og ikke være så engstelig for tåpelige ting…

Så har jeg erfart at livet kan være noe helt annet enn bekymringsløst. Men misforstå meg ikke; jeg er ikke i den tro at livet skal være bare lett og uten bekymringer…
Jeg er av den oppfatning, at når det først måtte ramme Ive å bli syk, så er jeg evig takknemlig for å få være hennes mamma! Jeg ville aldri være foruten det!
En veldig god venninne av meg (som dessverre også mistet barnet sitt, for to år siden), sier så klokt at etter alle disse vanskelige og såre erfaringene vi har fått, så må vi gjøre oss flere gode erfaringer, før det går an å føle at livet ikke er så farlig likevel…

Det er ikke lett å ha to stemmer i hodet, der den ene ber meg være obs på det minste tegn til sykdom og katastrofe. Jeg kan kjenne sterk redsel, for eksempel når min kjære eldste datter begynner å hoste litt dypere nede i brystet, for da ser jeg bilder av pasient på respirator.
Det er virkelig ikke bra! Det er ingen rasjonell tankegang.
Den andre stemmen sier noe mer fornuftig, som at vi faktisk ikke har noen garanti for å få et liv uten vanskeligheter, men at det er viktig å gripe den muligheten som er der her og nå og ta fatt på den, og ikke gå og grue for at livet vil noe annet, noe vondt.
Det handler om å selv ta grep og gjøre det beste ut av det. Og gjennom vanskelige erfaringer, kan man bli et sterkere og rikere menneske (dessuten så lever vi i et land der forutsetningene virkelig er gode for å kunne leve et relativt trygt liv…).
Kan jeg ikke bare la være å tenke at ”det er ingen garanti for å overleve svineinfluensa”..?!
Kan det ikke bare være så enkelt og greit som det den mer fornuftige stemmen sier meg?

Jeg er for tiden ikke sterk nok til det, jeg omgir meg med sorg og savn – og jeg jobber med en lang, til tider dramatisk, sykdomshistorie.
Jeg innser at det kanskje må ta mye av tiden min, denne redselen for livet.
Men jeg gir ikke opp å prøve å gjøre erfaringene mine til noe som kan være en hjelp senere i livet – en hjelp for meg selv og om mulig for andre.
Jeg gir ikke opp å få livet til å virke tryggere med tiden…
.
.

Savn

2009-10-28T21:29:00.017+01:00

Savnet er noe av det såreste og vondeste om dagen.
Jeg savner Ive så sterkt at det gjør fysisk vondt, jeg kan føle meg kvalm eller uvel.
Savnet etter hennes herligste smil, den sovevarme kroppen, det myke håret.
Jeg savner å ta henne opp på fanget og synge for å roe henne, eller tulle og tøyse for å lure fram et smil. Jeg lengter etter hele henne, alt hun var og alt vi gjorde sammen med henne!
Det å ha henne hjemme, da vi kunne være sammen alle fire, en samlet familie, det var så stort! Det savnet er enormt!

Mitt savn etter Ive, har også et eget rom, der det befinner seg et stort savn etter andre personer og steder også.

I periodene vi var hjemme, savner jeg å være med henne i barnehagen, være med på samling og se hvor godt hun hadde det sammen med de andre barna.
Da Ive hadde det godt, da hadde jeg det godt også! Det kan vanskelig beskrives hvor god den følelsen var, og samtidig så sår, for jeg visste at det bare var lånt tid…
Jeg savner menneskene i barnehagen og fra barneboligen, som gjorde livet vårt til et så godt liv som mulig, i den vanskelige situasjonen det var å gi Ive alt det hun trengte av pleie og omsorg.

Jeg savner å være på sykehuset, der vi i mange og lange perioder, over uker og måneder, ikke kunne være tryggere noe annet sted.
Rett som det er får jeg et sterkt behov for å ville dra dit - jeg kan se for meg Ive på et av rommene - jeg kan tenke at jeg skal gå inn på avdelingen, kanskje møte noen pleiere på veien, hilse og være lettet over endelig å være på vei inn døren der Ive befinner seg.
Jeg tar meg i å tenke at jeg skal dit – for å være sammen med Ive.
Jeg blir helt uvel da det raskt går opp for meg at hun ikke er der.
At hun ikke er her mer.

Sykehuset betyr så enormt mye! De betyr mye som et samlet team, og de betyr mye, hver og en av dem.
Jeg vet at de var der for Ive og at jeg etterhvert må gi slipp.
En skulle jo tro at det uansett ikke kan bli verre enn slik det er nå, for jeg har jo mistet min aller kjæreste minste Gullskatt!
Men likevel har jeg et rom i meg, der det er en egen plass til savnet over de menneskene som var vår trygge havn, gjennom alle 3 årene vi, sammen med - og for - Ive, måtte inn og ut av sykehuset...

Bildet er av Ive og en av våre aller kjæreste pleiere. Jeg har fått tillatelse av henne til å bruke bildet.

Så kom steinen

2009-10-23T17:55:00.028+02:00

En fin, personlig stein står nå og markerer den lille hagen til vår Lille Engel.

Den ble satt opp denne uken og det var godt å få den opp nå, før kulden setter inn for alvor og det ikke lenger kan plantes så frodig med blomster, slik som om sommeren.

Nå står steinen og beskytter stedet der Ive hviler, et hjerte som lener seg litt mot siden.
På siden av steinen, den siden der hjertet heller mot, vil jeg til sommeren plante en fin liten klatrerose. Men nå kommer først kulden og mørket, dermed er det lys og egnede blomster som skal gjøre plassen til et vakkert lite sted, blant mange vakre små hager der om kring.

På steinen er det gravert inn en liten, sovende engel. Den tegnet jeg for å prøve å se for meg hvordan min lille Ive sover - med vinger på…
Den ligner litt på henne i grunn, slik hun sov så godt den tiden hun var her med oss.

Under engelen, skal det egentlig være et bilde av Ive, men som dessverre ikke ble ferdig i tide. Vi ville jo ha alt klart før den kom opp, men sånn ble det ikke. Så håper jeg bildet kommer på plass før neste store merkedag, Ives bursdag 27.november.

Vakkert ble det likevel!
Vakkert og vondt…

Lenger nede på siden, til venstre, er det bilder av steinen - under tittelen Ives Hage.

Et halvt år siden begravelsen

2009-10-14T17:07:00.037+02:00

Alle disse merkedagene – som ikke bare kan passere uten at vi kjenner det, helt inn til hjerteroten, helt ut i fingerspissene.

Selv om det ikke engang er et helt år eller et rundt tall...

Et halvt år er gått siden…
vi den 14. april 2009 satt "tomme" og "ikke helt tilstede" i den fullsatte kirken.
Der den lille kisten stod på alteret, pyntet med vakre lyserøde roser, krokus og puselabber, som prydet hjerter og kranser oppå og rundt kisten. Pynten var i seg selv så vårlig, så ung. Alle de levende lysene som brant til minne om den tapreste, vakreste Gullskatt.
”Tir Na Noir”, som solisten sang, med vakker tenorstemme.

De gode minneordene fra presten, han som også døpte Ive i sykehus-kapellet to år tidligere.

Det beskrivende diktet som Gunhild, Ives gudmor og min kjære venninne, har skrevet og som hun så stødig leste.

Diktet som jeg leste. Salmene, talen, den vakre musikken.

Ylva som tente lys til minne om lillesøster Ive, som ble etterfulgt av et lite hav med tente lys foran alteret.

”Sov på min arm”, som til slutt ble sunget, så vakkert og vemodig.
Alt var så uvirkelig…
Alt var så langt i fra hva en mamma (eller pappa, søster, besteforeldre...) ellers kan forestille seg å skulle oppleve.

Et halvt år er gått siden…
vi bar den hvite kisten ned kirkegulvet.
Ingo og jeg ønsket selv å bære den. Det var viktig å være med på hele prosessen...
Christian, vår svoger og Ives onkel - og Mattis, vår venn og Ives gudfar, var med og bar kisten sammen med oss. Vi bar den som best vi kunne - tyngden lå ikke i vekten av kisten, men det var likevel så tungt og så inderlig og ubeskrivelig vondt!

Sakte gikk vi ut i den kjølige våren, ned og bort på gravplassen, som ligger der ut mot havet, åpent mot himmelen…
Der vi tilslutt firte den lille blomsterprydete kisten langsomt ned i jorden.
Tonene fra ”Jeg folder mine hender små” som presten sang, og som alle rundt så tappert sang med på, svake toner med gråt og sorg - ett vers før og ett vers etter jordpåkastelsen…

Jeg folder mine hender små
I takk og bønn til deg.
La alle barn i verden få
det like godt som jeg.

La ingen krig og sult og sott
Få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt
I frihet og i fred.

Ive var borte for alltid…

Men minnene er ikke borte.

Ikke smilene, ikke tapperheten,
ikke bildene og følelsen
av alt det hun var.
Det tar vi med oss - inn i evigheten.

Hvil i fred, min Lille Engel.

Historien om Ive er skrevet ferdig...

2009-10-09T16:53:00.015+02:00

...I alle fall så langt.
Det har tatt meg en dag å klare å skrive ned de riktige ordene, og prøve å beskrive akkurat det jeg følte, de siste dagene med Ive og om slutten på livet hennes.
Jeg har gjennomlevd det hele på nytt, så vondt og sårt som det føltes.
Men jeg tror at dette gjør godt med tiden - å ha forsøkt å sette ord på det som er mitt livs mareritt - som jeg visst aldri skal våkne opp fra.

Ved en senere anledning vil jeg fortelle om tiden etterpå, om at vi tok med Ive hjem, om syningen og dagene før, under og etter begravelsen...

Nå må denne skrive-økten få synke inn og jeg må puste ut...

Kjæreste Ive

2009-10-04T11:05:00.012+02:00

Jeg savner deg så uendelig mye!
Det er stunder jeg tenker at jeg ikke holder ut...
Men så har det gått 6 måneder allerede, siden du måtte gi slipp på livet. Og jeg har på et vis greid det.
Jeg har på et vis klart å komme meg gjennom dagene og klart å fylle dem med gode ting.

Men det er dager som jeg føler at alt er mørkt og bare leit... Det er dager som jeg nesten ikke klarer holde ut, der savnet og smerten etter å ha mistet deg er så gnagende vond! Langt inn i hjertet!

Andre dager kan jeg kjenne gleden over den klare luften og solskinnet, slik denne høstdagen i dag er så klar og lys.
Det er som om du, min kjæreste Ive, er rundt oss og vil hjelpe oss gjennom denne dagen som vi minnes med den dypeste sorg...

Vi skal snart ut på graven din, til din lille hage, og sette ned flere blomster og tenne flere lys (det brenner alltid lys der) - og jeg skal prøve å ta inn over meg den friske høstluften og solstrålene - og tenke på tiden da du levde og på de gode dagene du hadde.
Jeg skal tenke på dine herlige smil og din latter, da vi gjorde noe du synes var morsomt. Jeg vil tenke på alle de gangene du våknet opp og så på oss med tapperhet i blikket etter å ha vært så syk.
Jeg vil minnes deg din godhet og din kraft - og prøve å selv få krefter til å klare de neste dagene, ukene, månedene - uten deg.

Jeg savner deg, min umistelige Gullskatt!

Din mamma

Jeg er ikke der

2009-09-26T20:13:00.022+02:00

Stå ikke ved min grav og gråt,

jeg er ikke der,

jeg sover ikke

Jeg er vinden som blåser

Jeg er diamanter som glitrer i snøen

Jeg er solskinnet på det modne korn

Jeg er det milde høstregn

Når du våkner i morgengryet,

er jeg der som

fuglenes sirklende flukt

jeg er de funklende stjerner

som skinner om natten

Stå ikke ved min grav og gråt

Jeg er ikke der

Jeg døde ikke

~Mary Frye - ukjent oversetter~

I hjertet er du med oss...

2009-09-26T09:56:00.018+02:00

Snart reiser vi til Tyskland, der vi skal besøke jentenes besteforeldre, tante, onkel og kusine.

Det er fire år siden vi var der sist, da gikk jeg gravid med Ive.

Etter at hun kom til verden, har vi ikke vært ute og reist, av naturlige grunner.

Vi gleder oss til å komme dit igjen, samtidig som det er med det tyngste hjertet vi reiser uten henne - og at hun aldri fikk muligheten til å være med oss dit...

Bildet er av jentene og besteforeldrene fra Tyskland, da de var på besøk hos oss i september 2006.

Mye å bære

2009-09-16T12:25:00.015+02:00

.
Jeg har mistet min kjæreste minste lille gullsaktt, og det har gjort mye med meg. Det har gitt meg en bagasje, som jeg ikke føler meg bare sterk og erfaren av, men som er tung og stor og gjør meg sliten og sårbar.
Ikke har jeg bare fått en stor og tung bagasje å bære, men tapet av Ive har også gjort at noe i meg har dødd hen med henne. Sorgen har tatt et godt stykke fra hjertet mitt og revet det i filler! Det er vondt, av og til er det som en fysisk smerte. Og jeg kan føle sterk angst for resten av det livet jeg skal leve.
.
Selvfølgelig har det gitt meg noe helt helt spesielt, det å få være Ives mamma. Det har gitt meg en livsinnsikt og takknemlighet jeg ikke vil være for uten! Det er STORT å ha fått oppgaven å være hennes mamma!
Og jeg har verdens finest storesøster-gullskatt som er med å holde hjulene og hverdagen i gang i familien - der jeg med like stor takknemlighet og kjærlighet, har livets viktigste oppgave; å være en trygg mamma! Og alt dette store og fine i livet, vil heldigvis hjelpe meg å holde meg oppreist i den tunge sorgen.
.
Men det er ikke bare "så enkelt" som det at det har gitt meg alt dette fantastiske når det gjelder livserfaring... Det er så sammensatt og komplekst, hele denne erfaringen. Den kan deles inn i ulike kategorier, som jeg tror omfatter alle livets sider - men i forsterket form!
.
Og det er mye å bære.
.
Men jeg skal bære den med meg så godt jeg kan...
.

Ive og Gunhild

2009-09-15T20:18:00.008+02:00

Gunhild, min gode venninne, hennes fine familie vi alle er så glade i, de betyr så mye for oss!

Gunhild og Mattis er også gudmor og gudfar for Ive.

Den oppgaven har de gjort - og fremdeles gjør de

- med så mye varme og kjærlighet!

Tenk å ha så gode venner...

Ive og pappa`n

2009-09-15T14:23:00.005+02:00

Ive og pappa Ingo på hytta i Stavern, juli 2006. Lille gullskatten er her et halvt år gammel.

Ive på mormors fang

2009-09-15T14:18:00.002+02:00

Det var godt å kose på fanget til mormor:)

Søskenkjærlighet

2009-09-15T14:02:00.004+02:00

Ive & Ylva

2009-09-15T13:56:00.006+02:00

Mine Skatter!!

Ive og Mette

2009-09-15T13:43:00.008+02:00

Avlasterne fra barneboligen gjorde en helt utrolig viktig jobb!
Her er Ive sammen med Mette - de to hadde en helt spesiell kjemi...
Dette bildet er tatt bare to uker før Ive måtte gi slipp på livet.

Ives lille hage

2009-09-15T02:01:00.001+02:00

Her er Ives grav.

Gravstedet ligger vakkert til med utsikt over havet.

Jeg kaller den bare Ives hage...

Vi venter enda på at steinen skal komme opp. Syns likevel det er vakkert med korset, lyktene og alle blomstene, slik det står nå.

Men det er selvfølgelig ubeskrivelig vondt og meningsløst...

Vi, Ingo og jeg, er her så godt som hver dag.

Dette er en plass med en helt spesiell ro.

Her får sorgen og savnet fritt utløp...

2009-09-15T01:27:00.024+02:00

.
.Skilpadda .
..
Jeg har ikke hastverk,
men hva gjør vel det?
.

.Jeg skal ingen andre steder

enn å følge med deg
og passe på at du har noe mykt og godt under armen din.

Av Gunhild - Ives gudmor

En takk til...

2009-09-14T22:36:00.000+02:00

Jeg vil bare takke min gode venninne, Gunhild, for å ha gitt meg innføring i blogging og en del av dens funksjoner!
En ny verden har åpenbart seg!!

Da er jeg altså nystartet blogger :) Derfor er ikke alt på plass enda...
Historien min om Ive er ikke avsluttet, jeg skal skrive den ferdig om ikke lenge.

Mitt første innlegg

2009-09-14T21:09:00.000+02:00

Nå har jeg endelig startet opp min første blogg. Jeg bruker å henge litt etter med sånt...
Men som man sier, bedre sent enn aldri...